Forlatt og håp.

HAv de som har sjelen min. Det gjorde vondt. Vegger bygges opp igjen, forsvar forsvarer på ny og hjertet finner en vei ut av sorgen /dypet.  En sa: tiden leger ikke nødvendigvis alle sår.  De som er sterkest heales mye hardere og råere enn de svakeste.  Jeg er meg. Jeg begynte heale prosessen i dag.  Hvor langt jeg allerede har grodd sårs messig ,det vet jeg ikke. Også er det denne kjærlighets gangen som gjengår,uansett hvor lite jeg kjenner ett menneske så føler jeg noe. Det har med empati, sympati og medfølelse å gjøre.  De tre gjengangerne er en stor del av mitt virke som person når jeg nå skal sette meg ned med meg selv, for første gang på 4 år. Det er egentlig alt for lenge etter ett åpent/glødende og brennende engasjement for hva som gikk så galt at denne ene part kunne gjøre det han gjorde. De innerste tanker om hvordan og hva som skjer når jeg krabber opp igjen til overflaten fra havets dyp,det må jeg få lov til å holde for meg selv.  Det som jeg kan og gjerne vil nevne er temaet: egen tro,håp og viljen til å stå fast ved sin egen nettopp tro.  Som for eksempel så har jeg prøvd ut både sinnet,tårer, latter og regnfull kveld.  Det som fungerte er evnen til å føle seg litt liten for en stund.  Ingenting kan måle seg med det å synke ned i sofa for faktisk å la seg selv, få føle seg ordentlig nedfor og nedfelt.  Jeg er godt støpt men jeg med har måttet restituere meg. Noe det aldrig blev tid til.  Jeg var også på en restitusjon sted. Der traff jeg på ei som hadde det mye verre. Hun lå på rommet rett ovenfor meg, men: med døra oppe og hun la madrassen på gulvet. Hun var på restitusjon stedet i to døgn,da ble hun så fysisk syk at ambulansen hentet henne. Hun kom ikke tilbake til restitusjon stedet. Jeg hengte opp de klærne hun hadde etterlatt seg i vaskemaskinen.  Håper det ble tilsendt henne. Eiendelene til ett menneske er viktig for det mennesket.  Det er det for mennesker flest.

Hilsen 

Cmh